 |
| Øvre Rendal Vi flytter fra Øvre Rendal prestegård etter sju år i denne vakre bygda, med tar med oss mange gode minner, særlig langs pilegrimsleden. Og Rendalsangen vil vi fortsette å synge: |
La meg gi deg denne sangen der du ligger lunt og fritt.
Opp fra bygd til sætervangen, alt du ser er bare ditt:
Ren i fjellet, elg i åsen. fisk i bekk og bær på myr,
hest for plogen, ku på båsen, barn i stua så det kryr.
Har du sett de frostblå vidder når all mark er gjemt i snø?
Kaldblank måne - nattens ridder — gulblekt lys på fjellet
strø.
Har du sett at topp og tinder gløde kan i solens brann?
Sakte dø -- når dagen svinner over skog og islagt vann.
Har du på de øde stier ruslet ensom noen gang
mellom småbjørk, lyng og vier med din kjél og fiskestang?
Har du nørt deg kaffevarme, basket rund i sol og blåst
inn i viddens tause charme mellom gauk og talatrost?
Å, du rendøl, du er snodig slik som dalen er du skapt:
Rik og fattig, snau og frodig — lik de andre er du knapt.
Slik som Rena går i loner og som Mistra går i brott —
Guren Holes feletoner alt har deg i blodet gått.
Ofte var ditt liv i fare når du stod på stokk i elv,
derfor ble du alltid bare ekte rendøl og deg selv
Slik som dine fjell er laget er du støpt i hardt og mildt,
som du kom fra " Ulveslaget" kan du fare sterkt og
vilt.
Røsta-Per han satt ved gruen full av sagn og fantasi.
Vet du, Maren Skredderstuen lokket så det skalv i li?
Trefot-Karis lyse sange stille kommer frem til gards,
enno kan du sårt og bange sørge stilt som Fløtar-Lars.
Og når himlens tusen stjerner tender sine mange bluss,
tenker du på ham som verner deg mot styggdom, troll og tuss.
Ja, da går du bøyd i nakken, ærlig, trufast, sterk og stor —
ut til venn din, «Vesleblakken», Ola Jonsen Styggpåjord.
Og når du skal tende lampen når din arbeidsdag er slutt,
solens bål bak Ottlaug-Kampen, Fonnåsfjell er sluknet ut.
Og når du i seng er faret rusler der en nattlig gjest,
ferden går mot Sølenskaret til den store høyfjellsfest.
Tekst: Olav Nilsen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar