Historien om Vesleblakken

Den gamle prestegården i Øvre Rendal 
er barndomshjemmet til Jacob Breda Bull. Han var sønn av sogneprest Mathias Bull og Henriette Magrethe Breda.  Nå er garden museum, kalles Bull-museet og tilhører Rendalen Bygdemuseum.

Jacob Breda Bull
(1853-1930) er kjent for sine folkelivsskildringer og historiebøker. En av hans mest kjente og kjære fortellinger er historien om Vesleblakken, som er en fortelling fra hans egen barndom. Andre kjente historier fra Rendalen er “Ulveslaget”, “Glomdalsbruden”, “Fløtar-Lars” og “Tater-Kristen”. Bull var på sin tid en av Norges mestselgende forfattere og god venn med Bjørnstjerne Bjørnson. En av hans sønner er dikteren Olaf Bull. Mot slutten av sitt liv bodde han i København. Han er hauglagt utenfor Ytre Rendal kirke.

Vesleblakken
Min første barndomskjærlighet var en liten gulhvit folunge, som danset og sprang fra morgen til kveld opp og ned i Søberglien fra øverste toppen langs skigarden ned til allmannveien og samme vei tilbake igjen uten stans i timesvis. Av og til kunne den stoppe opp midt i bakken, snu seg og sende sin fine, kvirve knegg nedover mot Storblakken, som gikk nede på flaten og gjorde seg tilgode; så drog den på igjen. Denne folunge var begynnelsen til Vesleblakken. 

Far hadde kjøpt den av en mann nord i Lilleelvedalen, mest for å få parhest til Storeblakken, og fordi folungen var av et kjent, godt slag. Men Gud bedre oss, for parhester det ble! (..)

Vesleblakken kunne være så omtrent tre år, da  far første gang skulle prøve den til annekskirken. Ola Jonsen, drengen, også kalt Ola Styggpåjord, hadde satt seg i hodet at Vesleblakken måtte bli en bra kjørehest, akkurat lagom for presten. Far og Storblakken var nu vant til å fare hver annen søndag mellom prestegården og Otnes Annekskirke de halvannen mil på tre timer frem og tre timer tilbake, og det var nok ikke fritt for, at det mest var Blakken som kjørte, for far var ingen hestekar.

Vel. Far skulle prøve Vesleblakken. Men Ola Jonsen måtte være med - første gangen. Da far kom igjen halvannen time tidligere enn vanlig, var han ikke i humør. 

"Nu, hvordan gikk det? spurte mor.

"Å jo-," svarte han, men han forlot straks emnet. Onsdagen, mens vi kledde på oss om morgenen, kom det: "Du mor, jeg får kjøpe meg en ordentlig, stø kjørehest. Det går ikke hverken med Vesleblakken eller Storblakken; - jeg hater alle slags overdrivelser!" Så ble Borka kjøpt.

Men Ola Jonsen Styggpåjord, drengen, satt i drengestua og luktet hest og fortalte til stor moro for alle, hvordan det egentlig hadde gått til med kjøringen den søndagen, da presten skulle prøve Vesleblakken.(..)

Fra den dag av inntok Vesleblakken en egen slags stilling i prestegården, halvveis kjælebarn, halvveis statsplagg. Ola Jonsen måtte alltid kjøre den, og aldri måtte det brukes svepe. For det minste den kjente av svepesnerten, ble den som tullet. Men aldri tålte den at noen annen hest lå foran den i veien, og det var en jubel for oss smågutter, når vi i julehelgen sent om kveldene ble hentet hjem fra julemoroene bygden rundt - og det ofte kunne være både ti og tjue hester foran. Da la Vesleblakken seg slik i, at det hven om ørene og tårene fløt av øynene. Og Ola Jonsen satt på hundsvotten stolt som en konge og ropte: "Halv vei!" til hele bygden.

Vesleblakken var barnekjær over all måte. (..) Især var det min nest yngste bror, en gutt på fem år, den hadde lagt elsk på. Ham kunne den stå og snuse på, stå og stryke sin mule imot lange stunder, og av ham tålte den alt. Til ham ble da også dens skjebne knyttet på så underlig og kjær en vis, at det her skal fortelles.

Det var midtvinters og knakende kaldt. (..) Bortved Prestegårdsbekken hadde vi i disse dager drevet vår lek. Der hadde det laget seg istapper og fantastiske hvelvinger, hvor vi lekte hus, og lå og innbilte oss at vi hadde det godt og varmt. Der hadde det frosset bulket is og underlige figurer i småstrykene, med revner i. Gjennom dem så vi det sorte, hemmelighetsfulle vannet dypt nede, og hørte det mumle og fortelle når vi la øret nedtil.

Her ved bekken hadde min bror hentet seg sykdom, farlig sykdom. Nå lå han i sterk feber med kort åndedrett og stønnende hoste. Det var ikke til å ta feil av lenger. Det var den sykdommen som der oppe i bygden tok de små, knekket de voksne og befridde de gamle – lungebetennelse. Og så var det fem mil til Tynset til nærmeste doktor.

Tredje døgnet tidlig om morgenen, nettopp som Ola Styggpåjord satt i drengestua og fikk seg mat, kom far inn, blek og beveget.

"Du får reise etter doktoren, Ola, straks," sier han i døra.

"Er det så klent i dag?"

"Ja, dårlig da ser du, Ola."

Ola tar seg i hast en to tre munnfull, stryker så skjeen av i hånden og reiser seg.

"Når tror du at du kan være her igjen da, Ola?"

"Å je vet itte je. – Det er nå ti mil å kjøre og så er nå Tynsetkjølen slem vinterstida."

"Så er du vel ikke her før utpå morgensiden igjen da, Ola?" Far ser urolig ut.

Ola Styggpåjord står og grunner. Plutselig ser han fortrøstningsfullt like inn i ansiktet på presten. "Je tar Vesleblakken" sier han.

Far stryker seg over øynene, går et par skritt og stanser igjen. "Så er du her kanskje tidligst i natt da, Ola?" sier han.

"Je ska væra snar," sier Ola Jonsen, tar trøya ned fra slinden.

"Ja du får gjøre ditt beste denne gangen, Ola, for det kan gjelde et liv."

"Je får freste."

Far går. På slaget seks holder Ola Styggpåjord for svalen med Vesleblakken og fars lette kirkeslede.

Hesten står der tett og sterk, med dombjellekransen høyt båren over den løftede halsen og de store, svarte øynene lysende av kraft. Far kommer ut i døra.

"Gutten er dårligere Ola, Du får kjøre hva hesten orker."

"Ja, som presten vil," sier Ola og tar tønmene.

"Bi litt, Ola." Presten går inn og kommer straks ut igjen. Han rekker Ola svepen. "Du får bruke denne i dag."

"Ja, om det trengs," sier Ola hardt, men tar imot den.

Får går bort og klapper Vesleblakken på halsen. "Ja, så i Guds navn da!" sier han. Ola kjører.

Det ble en lang dag for Vesleblakken og en lang dag for oss der hjemme. Sykdommen tok til. Og jeg for min del var stor nok til å lese av fars og mors ansikter at faren steg. En underlig uro drev meg. Der var ikke fred inn og ikke ute. Det som skulle skje, tok angstfull form i fantasien min; jeg så døden, jeg så gravølet, jeg så all vår elendighet. Og jeg så doktoren komme, jeg så redningen, bedringen dag for dag og all vår varsomme glede.

Slik stod jeg ute i den sterke kulden, barhodet, glohet i øreflippene og med øyehårene klistret av frossen gråt, lyttet etter dombjeller og hvisket alt imellom: "på kveldsiden, på kveldsiden," for ved den tiden måtte Vesleblakken nå fram. Jeg minnes så grant at jeg bad til Gud om at han ville gjøre et eller annet underverk, så Vesleblakken kunne nå fram på kveldsiden og den vesle broren min ikke måtte dø; for bare doktoren kom så ...

Urolig listet jeg meg inn igjen, snek meg på tærne inn i sykeværelset hvor far gikk fram og tilbake med varsomme skritt og mor satt forgrått og sammensunket framved den lille sengen. Jeg hørte den korte lille pusten gjennom halvmørket, ujevn og engstelig, med ynk innimellom. Hver gang et hosteanfall kom, vendte mor seg og så fortvilet ut mot oss andre.

Far stanset. "Han kan kanskje være her ved tolvtiden," hvisket han,

"Hvor mange er den nu?"  "Fem."

"Da blir det for sent. Det er mange, mange timer!" Mor gråt.

Nei! – dette var ikke til å holde ut. Halvkvalt av tårer listet jeg meg ned igjen i min ensomhet, ingen enste meg, hvor jeg gikk eller hva jeg gjorde. (..)

Det synes meg så forferdelig dette, så umulig, så rådløst av Vårherre. Og Vesleblakken som kanskje ennu ikke var kommet lenger enn til Tyldalen og hadde igjen den lange Midtskogen og Ellevollsmoene bortover og alle bergene.

Jeg lyttet på ny, enda det jo var fåfengt. Går ut og lytter med åpen munn. Var det ikke en bjelle? Å nei, det var nok ikke det! Ikke dombjeller iallfall. Men likevel som en slags underlig sang i luften. Jeg hørte hundene gjø både på Bergset og lenger nord, men ingen bjeller. Nå kommer denne underlige sangen igjen! Blir borte og kommer igjen! Det er da bjeller, men ikke som av en hest i sprang, ikke i takt og klang, men som om hele luften var fylt av fjerne toner, som sprengte seg ut, ut! Det er bjeller! Nu hører jeg det. Det er dombjeller! Det er våre, ja det er våre! (..)

Jeg holder pusten og stirrer ufravendt oppover mot Bergslien. Nu bryter bjelleklangen sterk og rislende igjennom – bare det nu er dem! Jo, der seg jeg alt det kjære gullhvite hodet, høyt båret. Jeg bråsnur og springer inn, oppover trappa, faller – og opp igjen, kommer larmende og hesblesende inn i sykeværelset og bort til senga: "Mor, Vesleblakken kommer!"

"Hva sier du?" Hun reiser seg som stukken.

"Du må ta feil, gutten min," sier far, han blir blodrød i ansiktet og går hurtig til vinduet.

"Nei, det er Vesleblakken! Hører du?" sier jeg høyt og ivrig og trenger meg fram for å se med. Doktoren svinger nettopp inn på gården. "Jo, det er Vesleblakken, gutten min," sier far med tykt mål, vender seg bort, så hurtig mot meg igjen, stryker meg flere ganger nedover håret, retter så med et raskt tak på det stive, hvite halstørkleet sitt, tar luen og går.

Men nede foran svalen står Vesleblakken, skummende av svette, med rimfrost om neseborene og i det krøllete, våte hårlaget. Den kaster med hodet, tygger i bekselet og flytter bena, bevrer av og til over lender og rygg, anstrengt til det ytterste. Den har sprunget de ti norske mil i snødrev og storm over Midtskogen og Tynsetkjølen fram og tilbake på tolv timer.

Far stod i svalen og tok imot doktoren. Den eiendommelige medisinlukten fulgte da han gikk foran inn. Men i døren vendte far, gikk ut, tok hesten om hodet og strøk nedover den skumvåte halsen. Den humret og søkte som vanlig etter sukkerbiten. Men denne var glemt i dag.

"Brukte du svepen, Ola?" spurte far.

"Je gjorde som presten sa", svarte Ola, han stod og tok ut selepinnene. "Det stod om livet væ," la han sakte til, tok hesten ved bekselet og drog til stalls.

Han hadde rett: Det stod om livet.

Da doktoren neste formiddag satte seg i sleden med Borka forspent, var min lille bror frelst. Far stod beveget, nesten høytidelig stemt.

"Ja, nest Gud har vi nå doktoren å takke for at vi fikk beholde gutten vår," sa han og trykket hånden hans til avskjed. "Nei," sa doktoren og satte seg til rette i ulveskinnspelsen, "det var Vesleblakken som reddet gutten, for hadde jeg kommet en time seinere – ja farvel, farvel da prest!"

Doktoren kjørte. (..)

Tre dager etter at dette hadde hendt, kom Ola Jonsen, drengen, opp og bad om å få tale med presten.

"Nå Ola, hva er det?" sier far og ser opp fra protokollen med fjærpennen mellom tennene.

"Det står nok itte rekti tel med Vesleblakken", sier Ola rådløst og ser ned på de krokete fingrene sine.

"Hva feiler hesten?" Far er blitt blek og har reist seg.

"Je trur 'n har fått lungebetennels," sier Ola vekt,

Far steg til som i vrede. "Da har du skamkjørt den, Ola."

Ola snur og vender skinnluen mellom fingrene. Så ser han opp. "Det fekk bli enten veslegutten din heller hesten din," sier han skarpt. Far tier. Han minnes.

"Se til å få bud etter dyrlegen straks," sier han så.

"Han er her alt," svarer Ola.

"Hva tror han?"

"Han ska gjøra sitt, sier’n eller så vet’n nå itte."

Far tar hatt og frakk og går ut. Ola følger.

Vesleblakken stod på stallen og skalv. Hodet bøyd, ørene hengende, øyet dødt og lidende, kort ånde og hoste alt imellom. Og mens lille Johannes lå i sin første, rolige søvn, blek, men med jevne åndedrag etter den overståtte krise, stidde Vesleblakken med alle sykdommens smerter som den hadde fått ved å redde guttens liv.

Der ble ikke spart verken på gnidning eller tepper, verken på terpentin eller svart kaffe, og hver morgen måtte Ola inn med nattens bulletin. Og alle gårdens folk var i sorg, fordi Vesleblakken var syk.

Det var blitt søndag morgen. Vesle Johannes var alt oppe og all fare der var overstått. Men sykdommens vemod lå ennå over huset, for i stallen stod fremdeles kampen på liv og død. Uvilkårlig tok jentene varsomt i alle dører, og snakket gikk fremdeles dempet ute som inne – for Vesleblakkens skyld. Jeg var kommet seint ned til frokost den dagen, hadde heller ikke synderlig appetitt mellom de alvorlige ansiktene. Jeg fikk nå likevel svelget smørbrødet for uten mat gikk det ikke i den alderen. Men så bar det av sted bent ned i stallen.

Den sterke varme hestelukten slo meg i møte idag som alltid. Storblakken knurpet og skar det frodige høyet mellom tennene som vanlig. Borka sølte med sin grå myke snute i vassbøtten, men da jeg kom til Vesleblakkens spilltau, så jeg ikke det kjære gulhvite hodet mer. En usigelig angst kom over meg. Nesten fra meg selv krøp jeg opp i krybben for å se. Spilltauet var tomt. Men midt på stallgolvet, der hvor vintersolen la en skrå, kald stripe inn gjennom stallgluggen og lyste opp i mørket, der lå Vesleblakken strak og stiv.

Det rislet som kaldt vann over meg. "Vesleblakken!" hvisket jeg med snørt strupe. "Vesleblakken!" Den humret ikke, den løftet ikke hodet. Det var stilt omkring. Bare Storblakken som tygde likegyldig, og Borka som tungt satte foten sin ned.

I gråt kom jeg ned av krybben, ut av stallen og like inn til mor, la meg over fanget hennes og hulket.

"Hva er det gutten min?"

"Vesleblakken er død, mor. Den lever ikke lenger, mor!" Og jeg storgråt. Men mor reiste seg brått, som hadde hun fått et knivstikk.

Snart var stallen fylt av alle gårdens folk, som stod to og tre og så og talte og forklarte i denne syngende, sørgmodige tone, som er egen for landsens folk i sorg. (..)

 Milde og myke falt alle ord, med lang stans imellom. Så tok mor mot til seg. Hun gikk hen til hesten og klappet den på halsen. "Ja Gud signe deg da Vesleblakken, og takk for alt," sa hun fast, men lavt. Så gikk de stilt, en etter en, som de var komne.

Men den som intet sa og intet gjorde, var Ola Jonsen Styggpåjord, drengen. Han stod blek opp mot spilltauet og stirret ned for seg.

"Skal du ikke gå du, Ola?" spurte mor i døren.

"Je synes itte je er god for å gå frå", kom det fort og brutt, og så med ett tar gråten den sterke mannen.

Mor blir taus. Denne dype sorg over et dyr grep henne mektig, aller helst da hun visste at dette dyret hadde ofret livet for barnet hennes.

"Det måtte så skje, Ola", sier hun mildt og klapper ham på skulderen.

"Det måtte vel det", svarer han. Det var alt. Mor gikk.

Jeg vet ikke hvordan det gikk for seg, men slik ble det, at så snart vi to, Vesleblakkens beste venner, ble alene, så kom jeg på kne med på det våte stallgolvet med hånden bort på Vesleblakkens hode. "Du kjære, kjære Vesleblakken," hvisket jeg. Og Ola Jonsen stod taus der han stod og lot meg kjæle det døde dyr. (..)

Men så hogg kirkeklokkene i, festlig, nesten vilt. Og i min barnlige fantasi ble det til at Vesleblakken var kommen til Gud og var blitt stor, så stor, med bjeller som klang ut over all himmelens hvelv. – Og så var det bare Øvre Rendalens kirkeklokker, som ringte inn en vemodig søndagsmorgen.

Her ender Vesleblakkens saga.

Og jeg har reist den dette enkle minne.

Vesleblakkenprisen

Hver sommer fortelles denne historien i familiedagen på Bull-museet i forbindelse med utdeling av Vesleblakkenprisen. Dette er en pris for uegennyttig innsats.

14. juli 2013: Vesleblakkenprisen 2013 tildeles filmskaperen Margreth Olin under Familiedagen som starter kl 12 på Bull-museet i Øvre Rendal.

15. juli 2012: Vesleblakkenprisen 2012 tildeles «22. juli – frivillige».

17. juli 2011: Familiedag i museet med utdeling av Vesleblakkenprisen 2011 til "Snåsamannen" Joralf Gjerstad. Musikk med ”Fra de mollstemte skoger” og Toralf Lønrusten forteller historia om Vesleblakken.

Tidligere vinnere av Vesleblakkenprisen:

Wenche Foss 1997
Janni Abrahamsen 1998
Kai Zahl  1999
Paal-André Grinderud 2000
Oddrun Skaret 2001
Arne Skarpsno 2002
Odd Børretzen 2003
Frelsesarmeen 2004
Franz Johansen 2005
Frode Kyvåg 2006
Leger uten grenser 2007
Shirley Bottolfsen 2008
Odd-Cato Kristiansen 2009
Erik Fosse og Mads Gilbert 2010